Menwars historie

30. april 2017

Krig handler ikke om bomber, ødelagte hus eller terrororganisasjonene. Krig handler om ofrene, og de største ofrene er barna.

Tekst: Klara Skovro Thoresen // Foto: Dagfinn Graneng 

– Det var viktig for meg å gi en mikrofon til noen som ikke har en stemme. Denne filmen er den virkelige historien om Syrias ofre, sier Ida Theresa Myklebost, som har regissert og produsert kortfilmen Unwelcome (2016).

Gjennom et barns øyne

Sammen med med-produsenten Jasmine El-Gamal, satte Myklebost seg på flyet til Hellas med ett mål for øye: Å filme et barns historie fra krigen. Det eneste hun hadde var bakgrunnsinformasjon om situasjonen i Hellas og krigen i Syria.

– Vi brukte tre dager på å finne en karakter. Det ble Menwar (6) – en samlende figur i flyktningleiren. Han var så levende i kameraet. Var barnslig og entusiastisk, med en fin tilstedeværelse, forteller Myklebost om valget av fortelleren.

Menwar bærer hele filmens historie. Å bruke et barns perspektiv har vært helt bevisst.

– Filmen handler om Syria liksom, folk er drittlei. Det har vært vanskelig, fordi Syria er overalt. Derfor har løsningen vært å ta det fra et barns perspektiv, med en litt annen type vinkling.

Det er også andre elementer i filmen som gjør filmen litt annerledes som kortfilm. Publikum er med der det skjer.

– Jeg liker at det er action i filmen. At vi fikk være med på redningsbåten og filme i det mennesker blir plukket opp fra båten, og at vi filmer når politiet kommer og klarerer leiren – det tror jeg har gjort filmen mer spesiell. At vi ikke bare gjenforteller, men faktisk ser det.

Med venner i nød

Flyktningleiren i Hellas var liten. Alle kjente alle. Folk kom og gikk hele tiden, det var stor pågang. Myklebost og El-Gamal bodde i den samme leiren som familien de filmet.

– Vi fikk god kontakt med dem, noe vi fortsatt har. Men menneskene som satt der åpnet hjemmene sine for så mange mennesker etter hvert, at de nesten ble litt herdet. Alt er ok og de bare deler med seg. Frivillige, journalister, politikere, politi. Folk kommer og går hele tiden, snakker rosenrødt og så forsvinner de. Jeg tror at mange håper og tror at når folk kommer inn i leirene, så skal de få hjelp. Men så bare forsvinner de igjen. Det er bittersøtt, forteller Myklebost, og mener det er mange baksider å jobbe på denne måten.

– Det er mennesker i nød, de er desperate. Så kommer vi inn med dyrt kamerautstyr, de åpner livene sine og det eneste vi kan gjøre er å lage en film og gi dem en kjeks. Det blir et veldig skjevt vennskapsforhold.

Filmer nært, naturlig og lenge

Det vi ser i filmen er nære. Myklebost går tett med kameraet. Det er blitt hennes stil.

– Jeg liker å komme nær personen. I film vil jeg spille mer på følelser enn på informasjon, og med nærbilder får du følelser. Så jeg liker jeg lange opptak. Bakgrunnen min som journalist, gjør nok også at jeg ikke er redd for at en mikrofon skal vises, eller ekte kamerabevegelser.

Som journalist ble hun mett på tidsjaget.

– Når du har 70 sekunder på å fortelle en historie, føler jeg ofte at jeg kommer med en påstand og at intervjuobjektene er beviset for at jeg snakker sant. Med film lar vi dem snakke med deres eget språk.
Unwelcome ble vist på den årlige dokumentarfilmfestivalen DOC NYC før den var ferdig. Nylig har den også fått plass på en av de mest prestisjetunge filmfestivalene i USA, hvis navn fortsatt er hemmelig, samt at den skal vises på Harlem International Film Festival i mai.