Selveksponering i dokumentarfilm: Hvorfor dele våre mørkeste øyeblikk?

25. april 2016

Hvor mye kan man egentlig dele av seg selv på film? Hva er det som får noen til å vise fram sine mørkeste øyeblikk? Og hva gjør det med oss som ser på?

Tekst av Natalie Kristiansen og Ine Brunborg / Foto av Dagfinn Graneng og Kristian Kapelrud

 

Under Dokfilm sin paneldebatt om selveksponering i dokumentarfilm, møttes blant andre Jesper og Line Kolstad Rødseth, samt Linda Steinhoff. Filmskaperne hadde én ting til felles: alle har laget dokumentarfilmer om sine egne møter med voldtekt.

– Filmen har vært min terapi. Mitt verktøy for å takle situasjonen, sier Jesper Rødseth om sin dokumentarfilm Stolt av deg.

Denne filmen følger hans tvillingsøster Line gjennom rettsprosessen til en anmeldt voldtekt. Stolt av deg er like mye en fortelling om én persons traume, som det er en historie om hvordan de nærmeste pårørende forstår den. Om tvillingparet som opplever dette sammen. Og betydningen av å dele.

– Min drøm med denne filmen er at andre kan snakke om sin voldtekt. At andre kan se at å anmelde, og å gå igjennom en rettsprosess er viktig. Både for å få kunnskap om hvordan en slik prosess faktisk fungerer, men også for å bedre kunne forstå sin egen traume, forteller Line Rødseth.

Likevel er det ikke slik at åpenhet lindrer alle sår.

– Denne filmen gjør meg ikke frisk. Den gjør ikke alt bra igjen. Jeg har jobbet beinhardt i terapi. Men filmen har gjort det enklere å snakke om voldtekt. Både for oss to, og for familien, sier Line.

Uaktuelt å dele alt

Jesper og Line Rødseth

Jesper og Line Rødseth

Tvillingparet forteller at det aldri var aktuelt å dele alt. Både for deres egen del, men også for budskapet.

– Det var viktig for meg å sette grenser. To ting gjorde vi klare fra starten av: jeg måtte kunne trekke meg når som helst, hvis jeg ville det. I tillegg skulle filmen handle om min rettsprosess, og ikke om gjerningsmannen.

En tredje utfordring var å dele detaljene rundt selve voldtekten. Å formulere den faktiske hendelsen – ikke bare i terapitimen, men også foran kameraet. Likevel valgte de å vise det fram.

– Voldtekt kan være vanskelig å forstå hvis man ikke har noen knagger å henge det på. Det er diffust, noe man ikke har noen formening om hva er. Ved å dele det som faktisk skjedde, er det lettere for andre å forstå.

Samfunnets oppfattelse av voldtekt

Linda Steinhoff deltok også i panelet etter å ha laget filmen Voldtatt.

– Det var egentlig ikke meningen at den skulle være så personlig, sier hun.

Voldtatt handler om Steinhoff sin egen opplevelse av å få henlagt en anmeldelse av en grov voldtekt hun selv ble utsatt for. Selv forteller hun at hun med denne filmen ønsket å si noe om samfunnets oppfattelse av voldtekt.

– Jeg var oppgitt over hvordan samfunnets holdninger gjentok seg hver gang det kom en voldtektsbølge. Jeg synes det var veldig provoserende.

(teksten fortsetter under bildet)

Linda Steinhoff, regissør for filmen Voldtatt

Linda Steinhoff, regissør for filmen Voldtatt

Steinhoff forteller spesielt om opplevelsen av avisartikler under voldtektsbølgen i 2011 som tok for seg forebyggende tiltak for å unngå å bli voldtatt.

– Hvis man måtte gå gjennom en park alene om natten, så måtte man unngå hestehale, sier Steinhoff.

– Det syns jeg var veldig frustrerende. Jeg tenkte at man må komme videre fra den samme debatten. Det var grunnen til at jeg tok opp disse tingene, for å vise hvor absurd dette var. Jeg ville lage en dokumentar for å undersøke hvordan dette hadde utviklet seg.

Den personlige tilnærmingen i Voldtatt kan gi et bredere bilde enn tall og statistikker, mener Steinhoff.

– Jeg ble så provosert av alle disse faktaene og statistikken hele tiden. Det stemmer ikke med min opplevelse, sier hun.

– Jeg ville ha en personlig tilgang til det, sånn at det ikke bare ble faktabasert.