Et positivt innblikk i en flyktnings hverdag

29. april 2017

Maher flyktet fra Syria i 2012. Han er nå 20 år og bor i Meldal kommune, like utenfor Trondheim. Han drømmer om å bli pilot. — Dette har ikke bare vært et filmprosjekt, det har også handlet om å skape gode, langvarige relasjoner, forteller produsent Guro Sollie Hansebakken.

Tekst: Hilde Olsen Aalvik // Foto: Dagfinn Graneng 

I 2015 startet prosjektet som har resultert i filmen «Maher midt i dalen». Regissør Øystein Frøyland og produsent Guro Sollie Hansebakken ønsket å lage en film som kunne gi et positivt innblikk i en flyktnings hverdag. De ønsket å skape en solskinnshistorie.

  Det er så mye negativitet rundt denne situasjonen i media. Derfor ønsket vi også å få frem en av de fine historiene, sier Hansebakken.

De startet med å ringe til mottak og folk som tar hånd om flyktninger. Til slutt fikk de vite at det var en på asylmottaket i Volda som hadde ytret ønske om selv å lage en film. De tre møttes på kafe.

  Vi skjønte fort at Maher var den vi lette etter. Han var akkurat den karakteren vi kunne tenke oss å ha med i filmen. En flyktning som har drømmer, og som virkelig vil, forteller Hansebakken.

— Jeg er stolt

Under den årlige dokumentarfilmfestivalen «Dokfilm» i Volda, har filmen premiere. Frøyland og Hansebakken la siste hånd på verket like før påske. Like før fristen for å søke til «Dokfilm» gikk ut. Da dagen endelig har kommet er det strålende sol i den ellers regntunge bygden. Allikevel strekker køen seg langt ut av Samfunnshuset, hvor filmen skal vises. Salen fyller seg raskt opp.

  Dette var helt spesielt. Det er første gang vi ser filmen sammen; alle tre. Jeg er stolt, sier Hansebakken.

Det har vært en lang prosess som nå er ved veis ende. Det har vært mange valg å ta, og også Maher har fått kommet med sine innspill.

  Det var fint å se filmen her i dag. Men det var også vondt, det var vondt å se klippene fra Syria, forteller Maher etter at filmen har blitt vist for første gang.

  Jeg tror det var vanskelig for Maher å se filmen første gang han så den. Jeg tror han syntes det var litt vanskelig å forstå alle valgene vi har tatt. Men jeg ser på ham nå at han virkelig er stolt, sier Hansebakken.

Ingen solskinnshistorie

Da de møttes for første gang, for to år siden, var ingen av dem klar over hvor denne filmen egentlig skulle ende.

  Vi hadde tanker om hvordan filmen skulle være. Det hadde også Maher. Men ting har skjedd, og resultatet ble ikke slik vi i utgangspunktet hadde tenkt. Jeg tror det har blitt bedre, sier Hansebakken.

Da det skjedde et vendepunkt i filmen måtte de tenke nytt.

— Alt gikk ikke som planlagt, og det var noen ganger vi dro fra Meldal, og jeg tenkte «hva gjør vi nå»? Det utviklet seg ikke til å bli den solskinnshistorien vi på forhånd hadde tenkt at vi skulle få på film. Det var en utfordring, forteller produsenten.

Sammen med regissør Frøyland har hun hatt mange turer til Meldal. Både planlagte og uplanlagte. De var der gjerne en uke av gangen. De fulgte Maher tett.

  Man blir godt kjent med hverandre gjennom en slik prossess. I begynnelsen tror jeg Maher syntes det var ubehagelig og uvant og ha kamera på slep hele tiden. Men etterhvert tror jeg ikke han tenkte over det. Det ble som en del av hverdagen, forteller Hansebakken.

En vanskelig slutt

Det vanskeligste for filmskaperne har vært å avslutte.

  Historien har jo ingen slutt. Maher lever fortsatt livet sitt, og ting skjer. Derfor var det vanskelig å finne en passende slutt for filmen. Dette har i seg selv vært en prosess, som vi alle har vært involvert i. Men jeg tror vi har funnet en løsning som både vi og publikum kan si oss fornøyd med, forteller Hansebakken.

Men selv om filmen nå har funnet sin slutt, vil vennskapene, lærdommen og inntrykkene være der for alltid.

  Dette har vært en spesiell reise. Maher og familien flyktet fra byen sin i 2012. Det viktigste for dem har hele tiden vært å kunne finne roen, og føle seg trygg et sted. Nå er de trygg, men det er ikke slik at alt er bra.

Trist og rørende

De levde i Damaskus; en storby. Var velstående, hadde gode jobber, og et stort nettverk av venner og familie. På reisen til Norge mistet de mye.

  Nå står de uten språket sitt, jobben sin, venner og landet de var så glad i. De gikk fra å leve et liv i varme Damaskus til et liv i den kalde pensjonistbygden Løkka. Det er en stor overgang, og det å få ta del i dette har for meg vært et privilegium. Man kjenner det på kroppen, og får føle på hvordan disse menneskene faktisk har det. Det er både trist og rørende, forteller Hansebakken.

En naiv tankegang

Filmen som viser denne realiteten startet allerede da Hansebakken avsluttet sitt studie på Meide, IKT og Design ved Høgskulen i Volda.

— Vi hadde et så sterkt ønske om å lage denne filmen. Vi tenkte bare at det kom til å bli gøy. I ettertid har mange kommet til oss og sagt at vi har vært tøffe som har våget å satse. Vi tenkte aldri over at det ville bli tøft, noe det har vært. Vi hadde en naiv tankegang, men jeg tror naivitet er noe som må til for å få fanget slike historier og få verden til å gå fremover, sier hun.