Når bobla sprekker

23. april 2016

Filmstudent ved Westerdals, Mauritz Brekke Solberg, tar sine første steg ut i den uforutsigbare filmbransjen med dokumentarfilmen Mommo.

Tekst: Mari Linge Fivee / foto Kristian Kapelrud

Som ung filmstudent lever man i en beskyttet tilværelse, der man slipper å bekymre seg for økonomisk risiko og om filmen man lager blir en suksess.

– Det blir veldig rart å sprekke skolebobla, og starte på bar bakke. Da blir utfordringen å holde på kontaktene man har knyttet gjennom studietiden, sier Mauritz.

Publikum tar plass i storsalen på Rokken i Volda, og gjør seg klare for verdenspremiere på den personlige dokumentarfilmen Mommo. Midt i begivenhetens sentrum står en spent og litt nervøs filmstudent. Mauritz er snart ferdig med sitt andre år på Westerdals, og har hele to filmer under årets festival.

– Mommo startet som et skoleprosjekt hvor vi skulle lage en personlig dokumentar. Jeg har en mormor som nylig har fått diagnosen Alzheimer. Hun har alltid vært den spreke mormoren jeg har tilbragt alle ferier med, og vi har alltid hatt et godt forhold. Men de siste årene har dette forholdet blitt dårligere og dårligere, og mye kan vel skyldes sykdommen.

Etter mye research om hvordan han kunne lage denne filmen, kom Mauritz over en metode som ofte blir brukt i behandling av demente.

– Musikk er noe av det siste som forsvinner fra minnet, og jeg ville prøve om musikkterapi var noe som også funket på min mormor, forteller Mauritz.

Og om det funket var det liten tvil om. Øyeblikket hvor han spiller av en gammel Beatles-klassiker for sin mormor skaper både latter og tårer i salen.

Den unge filmskaperen har valgt og inkludere seg selv i filmen og forteller at det er hans opplevelse som er kjernen i filmen.

– Det er jo noe med det personlige da. Hvis man finner noe som er viktig for en selv, blir det kanskje sterkere.

I løpet av filmen blir vi også kjent med flere i Mauritz sin familie.

– Jeg har også inkludert min egen mor, tante, onkel og bestefar. Det var litt usikkerhet i starten om det var helt greit, og hvordan mormor ville reagere på det, men det ble mye enklere da vi først satte i gang. Alle var veldig ærlig og åpne, så det gikk bedre enn forventet, forteller han.

Foreløpig er Mauritz usikker på om han anser seg selv som filmskaper eller bare en student.

– Jeg blir bare mer og mer trygg på at det er dette jeg ønsker å gjøre også i fremtiden etter hvert som jeg lager flere filmer.

Men hva tenker en ung filmstudent om sjansene for å lykkes i en bransje med et syltynt nåløye?

– Det kommer jo an på i hvilken grad man skal lykkes. Man kan jo lykkes internasjonalt eller i Norge, og man kan lykkes uten å ha vært hørt om en gang. Jeg har et mål om å ha regi på en spillefilm, men jeg har ikke noe særlig behov i å lykkes noe mer utover det. Jeg vil påvirke folk, og til en viss grad ønsker man jo at så mange som mulig ser det man lager.