Dugma – knappen til paradiset

23. april 2016

Filmskaper Pål Refsdal ønsker å menneskeliggjøre fienden i en krig. Gjennom filmen Dugma får vi et innblikk i soldaters liv i Syria og deres ønsker om å bli martyrer.

Tekst og foto av Ane Mørk

På kinolerretet vises bilde av en mann. Han viser frem et videoklipp av sin 14 måneder gamle datter som han aldri har møtt. Han smiler mot pc-skjermen hvor en liten jente vagger rundt. Det er video fra den uken hun begynte å gå. Bildet går i svart. Fra høyttalerne i salen kommer sang. Mannen synger – om Allah. På andre rad i salen sitter franske Sandra Giraud fra Paris. Øynene er blanke og hun må tørke vekk en tåre.

– Det var en sterk film, sier hun når vi står ute i inngangen til Rokken, studenthuset i Volda.

Før filmen startet, var hun og venninnen Laurine Kotte undrende. Hvordan kan man velge å bli en selvmordsbomber?

– Jeg er nysgjerrig på hvordan de kan ta det valget om å ofre sitt eget liv. Hva føler de, hva tenker de? Sier Laurine. Hun er på besøk hos Sandra som er utvekslingsstudent i Volda, og begge er franske.

– Det blir interessant, for når jeg tenker på det, så virker det som galskap. Hvordan kan man tro på noe så sterkt at man vil drepe seg selv og andre? lurer Sandra.

Sandra Giraud (til høyre).

Sandra Giraud (til høyre).

De er begge preget av terrorangrepene som har vært i Frankrike det siste året og dette gjør at temaet er ekstra spennende.

– Jeg vil prøve å forsøke å forstå dem, men jeg vet ikke om jeg kan. Vi har ikke det samme livet, samme utdannelsen eller kulturen. I tillegg kommer terroren, og det er fremdeles ganske ferskt, så det vil helt klart prege opplevelsen, sier Laurine.

Filmskaper Pål Refsdal bodde sammen med disse mennene og deres medsoldater i 6 uker. Han filmet dem, spiste med dem og sov sammen med dem.

– Denne gruppen angriper militære mål innad i Syria. Målet er å bekjempe regimet og Assad. De prøver veldig langt å unngå og skade sivile. Da har jeg ingen problemer med å følge dem og filme. De er bare soldater i en krig, sier Refsdal.

Han forteller at han har rapportert fra mange grupper som vi finner svært ekstreme.

– Jeg finner alltid en menneskelighet blant disse soldatene og de er aldri så ille som de blir fremstilt i media. Opp gjennom historien har mennesket alltid demonisert fienden i krig. De har vært sett på som barbarer. Det har alltid vært slik fordi det ellers ville vært umulig å kjempe en krig, forteller Refsdal.

Filmskaperen mener det er viktig å være informert om hvem fienden virkelig er.

– Derfor er det den nisjen jeg jobber med nå. Vise den andre siden av konflikten, vise fiendebildet og vise hvordan de er som mennesker. Hvordan de tenker og hva de ønsker. Menneskeliggjøre fienden vår og gi et mer nyansert syn på hvem de egentlig er.

I filmen blir publikum kjent med to soldater som står på selvmordslisten til Nusrafronten, en av Al-Qaidas jihad-organisasjoner. Den ene er Abu Basir fra Storbritannia. Han har reist fra landet sitt for å bli fremmedkriger i Syria og konvertert til islam. Han vil dø for Allah. Den andre vi møter er Abu Qaswara fra Mekka i fra Saudi-Arabia. Han har vært i Syria i snart to år, også han vil bli selvmordsbomber.

I det ene øyeblikket møter vi vanlige mennesker som snakker om familien sin, mens i det neste ser vi bildet av en eksplosjon og menn som roper. Publikum sitter som klistret til skjermen. Noen er tydelig rørt mens andre sitter spent helt ytterst på stolen. Trykket noen på knappen? Publikum er usikre.

Utenfor storsalen på Rokken står de to franske jentene. De skjønner seg ikke helt på mennene de nettopp har sett på film.

– Jeg vet ikke helt, det var veldig rart å se, sier Laurine. Hun ser bort på venninnen.
– Det var en sterk film, men jeg tror jeg kan forstå hvorfor så mange ønsker å bli selvmordsbomber. Det handler om samfunnet de lever i. Du blir en helt og du gjør noe for samfunnet, der alle blir veldig stolt av deg hvis du gjør det. Men jeg forstår meg ikke på han som reiste fra England for å utkjempe en krig i Syria. Det klarer jeg ikke å forstå, forteller Sandra.