«Badboyen» i norsk dokumentarfilm

30. april 2017

‒ Jeg bryter alle regler for å alltid gi publikum noe de aldri har sett før, forteller regissør David Kinsella.

 Tekst: Ellen Fredriksen // Foto: Dagfinn Graneng

Med norgespremieren på filmen «The Whisperers» vel overstått, kan den prisbelønnede dokumentarfilmskaperen, David Kinsella, endelig ta seg et kort, men velfortjent pust i bakken. Kinsella som opprinnelig er fra Belfast, jobbet mange år som pressefotograf, og ble i løpet av den tiden vitne til mye mørkt og tungt. Da han for 26 år siden kom til Norge, bestemte han seg for å fokusere på å finne det positive og vakre i selv de grusomste historier. Etter mange år som pressefotograf ville han prøve noe nytt, og oppdaget en helt ny verden gjennom dokumentarfilmformatet.

Personlig og rått

Som dokumentarfilmskaper kommer man over mange vanskelige historier. David forteller at han må oppleve og bearbeide de tingene som skjer underveis, og viktigheten av å være der for personene han jobber med. Men når filmen er ferdig og man skal gå videre, følger disse belastningene med.

‒ Du blir ikke en bedre person av å lage dokumentarer, tvert imot blir du belastet og verre.

Heldigvis oppstår det også lysglimt, og Kinsella forteller at noen av de mest fantastiske øyeblikkene han har opplevd, oppstod under den syv år lange produksjonen av “The Whisperers”.

‒ Familien tok meg inn og Ellen-Sara som jeg fikk følge fra hun var 12 år og til hun ble 19, begynte å kalle meg sin “lille far”. Så selvfølgelig sluttet hun å høre på meg, ler Kinsella.

Det å skulle lage en samisk film om samisk kultur når du selv ikke er same, er ikke så populært i den samiske kulturen. Det stod derfor mye på spill for familien Sparrok Larsen, og det var svært viktig for Kinsella at alle detaljer ble riktige, og at familien likte det ferdige produktet.

‒ Jeg vil si det er min visuelt vakreste film så langt, og de elsket den, – heldigvis!

Han beskriver sin egen utvikling innen dokumentarfilmskapning som stadig mer personlig, og forteller at hvis en film ikke er god nok, er det ofte fordi filmskaperen ikke har lagt nok av seg selv i filmen.

‒ Du kan være en veldig forsiktig person og lage en forsiktig film som blir helt nydelig. Men jeg er ikke forsiktig, jeg er mye. Det blir også det jeg lager.

Kompromissløs kunst

Kinsella er vant til å ha mange baller i luften samtidig, og er for tiden aktuell med mer enn «The Whisperers». Om få uker lanseres boken “Fiancé” i Romania, som han har laget i samarbeid med en kjent, rumensk forfatter om sitt eget liv, hvordan han møtte kvinnen han kom til å elske svært høyt, og hvordan det endte. Samtidig reiser han verden rundt med dokumentarfilmen «The Wall» filmet i Nord-Korea, men den vil ikke Norge ha.

‒ Nordmenn vil ha «kjøttkaker og brun saus», men det kommer ikke på tale! Det er ikke sånn jeg jobber, sier Kinsella og forklarer at han derfor nesten alltid har større suksess med filmene sine i utlandet, enn han har i Norge. Han vil gjerne representere norsk dokumentarfilm, men må kunne gjøre det på sin måte. Hvis han må lage noe verden har sett før, lar han heller være.

‒ Jeg er “badboyen” i norsk dokumentarfilm, og kommer alltid til å bryte reglene for å gi publikum noe de aldri har sett før.

Han mener janteloven skal ha sin del av skylden for at norske rammer for hvordan en dokumentarfilm “skal se ut” er så strenge som de er.

‒ Jeg lever for Norsk Filminstitutts oppfordring om å utvikle formen av film, og vil alltid gi dem noe nytt.

Leker seg i grenseland

David Kinsella var også i panelet under festivalens andre «DokFokus», med «når fiksjon og dokumentar møtes» som tema. Enkelte mener at hans bruk av animasjon og iscenesettelse er i grenseland for hva som er greit innen dokumentarfilmsjangeren. Det bryr Kinsella seg lite om.

‒ Jeg tar de elementene jeg vil fra hele spekteret. Alt fra fiksjon til dokumentar og putter det i en og samme film. Det er bare sånn jeg jobber, forklarer han.

Enten man regner arbeidet hans som “innenfor rammene” eller ikke, lager David Kinsella filmer som utvilsomt fenger mange. To år etter utgivelsen av filmen hans, “A Beautiful Tragedy” om en 15 år gammel russisk ballettdanser, fikk han en noe uventet telefon. Det var fra E! News i Los Angeles, som ville ha ham med som gjest i programmet Entertainment Tonight i forbindelse med premieren på “Black Swan”.

‒ Natalie Portman og regissør Darren Aronofsky hadde brukt min film som inspirasjon til å lage “Black Swan”. Så som du kanskje forstår, er filmverdenen sånn at når det er tørke er det virkelig tørt, men når det først regner så øser det!